Hærland i Vest

Havet har 4 takter med – 3 stigende og 1 mindre – 3 stigende og 1 mindre, som en ustanselig rytme – “havets takt og puls”. Man merker det ikke så godt om sommeren i solskinsseilas, men i tung sjø på høsten med nakker og tarer som bryter på alle kanter, lar denne rytmen seg registrere. Det er kanskje toppen av unyttig informasjon, men nå vet dere det. Hva vet nå vel jeg om havet forresten, det er jo stort og det kan sikkert forekomme variasjoner. Jeg er heller ingen seiler på de 7 hav, men slik er det i hvert fall vest av Atløy og nordover til Florø som stort sett er begrensningen for min erfaring med båt og sjøliv. Derimot mønstret jeg på som krabbefisker med “Ole Morten” i høstferien og fikk et visst innsyn i hva Teodoro strir med nå i høststormene. Teinene hadde stått makstid i sjøen pga. uvær og måtte trekkes selv om vinden fortsatt var frisk og havet opprørt etter dager med uvær. Båten er en liten sjark “ombygd notabåt” med Saab av god gammel årgang. Utenfor sundet ved Tinnholmen møter vi havet og sjøsprøyten går høyt over styrehuset mens baugen settes dypt i havet i motsjøen. Vi skjermer oss inn bak huset på sjarken og lar det stå til. To karer på vei til havs i livets høst, det kjennes riktig – skremmende riktig. Teodoro går nærme nakkene som bryter og jeg synes nesten å merke en taktendring i Saaben i det vi stryker forbi taren på Grunnevågen, omtrent inne i grønnsjøen. Vi har likevel grei styrefart og drar oss forbi “avgrunnen”. Teodoro gliser lurt og det er nok ikke umulig at han prøver å skremme meg litt. Det hører med og man får ta med seg den moroa man kan få. Videre peker han vestover og lengst ute på tåna av (hemmelig) skimtes den første blåsa i bølgetoppene. Vel fremme ved redskapen starter manndomsprøven, for som fisker må man bruke armene til arbeid og må derfor kunne stå oppreist uten støtte. Jeg tar oppstilling ved kraftblokka og prøver å få inn sjøgangen “3-1” i kroppen. Sjarken slingrer voldsomt uten fremdrift, men etter en stund med heftige støttesteg kommer ballansen. I´m in the tango – får tak i blåsa – tauet i blokka og vi er i gang. Teodoro kjefter litt for det er strengt regime ombord (som seg hør og bør) for det er viktig å ikke ha løse gjenstander på dekket ift. snublefare. Blåsa skal litt lenger frem i huset og tauet skal riktig oppkveiles, men jeg ser at han er godt fornøyd og vi haler og drar teiner i lange tider. Jeg har sett en tv-repotasje om krabbefiske i Alaska på Discovery og tenker at det ikke kan være så langt unna. Riktignok er dette om vinteren i snøkave, men det er da jeg kjenner ei haglebyge gå ned med nakken og tenker – NÅ ER VI DER!! Etter hvert fylles hele bakdekket på sjarken med teiner og det er tid for vendereis. Jeg synes vi går litt fort innover igjen og er redd for “surfing” pga. hard medsjø. Teodoro ser nok hva jeg tenker ut mine bekymrede blikk akterover, for plutselig sier han at “vi er for tunge og han får ikke tak”. Denne gutten vet hva han driver med og det er bare å lene seg tilbake og nyte den friske tilværelsen. På kaia ordner vi med teiner og tau mens folk kommer til og det blir rent hyggelig med bløffing og latter. Etterpå pitler jeg meg hjem igjen med tung sjøgang i beina. Man går nemmelig ikke her ute på Atløyna, man pitler seg avgårde. Om det har noe med sjøgang å gjøre vet jeg ikke – jeg vet bare at beina mine går i 3-1 takt og det må da være pitling godt som noe….

Takk for turen Teodoro og takk for den nydelige fisken vi fikk til jul.